Dans dans:) I forrige uke startet jeg med yoga, bharathnatyam (klassisk) og bollywood/indisk folkedans. Yogaen foregår på toppen av et hustak, vi kan velge mellom morgen og kvelds klasser. Litt slitsomt å gå på morgen klassene som starter kl 06.30, men jeg får til å gå en gang i uken. Forrige gang var etter loppeflukten, var litt sliten etter på!

Ellers er klassisk dansingen veldig gøy, vi står i plie` nesten hele tiden, og det er en masse rytmiske trinn som foregår ved at vi klasker foten ned i gulvet, med lyd. Danselæreren vår sier rytmen høyt og den setter seg skikkelig på hjernen - teium takka, teium ta. Hun er veldig bestemt og presis. Det er kun Heike og meg som er fra kulturstudier, utenom er det to andre jenter.

Bollywood dansingen er mest for gøy, og er en lett blanding av mye rart. Puja holder dette kurset. Stedet vi danser på heter Touchwood og er ett kjempe koselig sted, man tar av seg sandalene når en går inn, og det føles litt som å komme hjem til noen. Touchwood har en liten rooftop cafe, med lave bord og puter til å sitte på. I første etasje er det en liten butikk hvor de selger klær, gardiner, bøker og musikk og lignende. Det er også to skreddere som jobber der, de syr en del av det som blir solgt i butikken, en kan også få sydd klær til seg om man tar med stoff. I tillegg til dette er det et studio, her foregår det masse forskjellige kurser, ulike dansekurs, pranayama (puste yoga ting), sang, tabla (trommer), sitar og mer. Puja holder styr på hele greia.

Etter bollywood dansingen på onsdag var noen av oss igjen for å spise litt pannekaker på cafeen. Pjua bor like ovenfor leilighetene våre så hun inviterte oss bort. Hun bor sammen med en fransk kunstner fyr som er fotograf og musiker. Leiligheten var kjempe fin! Gammel, med mur vegger som de hadde malt i litt røff stil. Over litt whisky med vann og is og fikk høre om hvordan Touchwood var blitt til. Det hadde vært fint og fått til å lage en slik plass! Tror det kunne slått an i Norge, bare at alt hadde vært en smule dyrere…

Flukten fra loppegården, del 3; etter å ha blitt spist opp av lopper på leggene tok vi affære. Vi kontaktet sjefen på huset og forlangte å få nye madrasser. Det fikk vi ikke. Istedenfor kom de opp med en stor bug-spray, som lignet på den vi hadde prøvd å bruke tidligere. Vi sa at det ikke hjalp, men vakten sprayet likevel og sa at vi ikke kunne få madrasser denne kvelden.

Da jeg skulle legge meg vrimlet av lopper som kravle rundt på lakenet. Jeg tok fram en myggspray, men fant fort ut at det var for mange av dem. Maya ringte lærer Ragnhild, (som også er helse ansvarlig) og spurte hva vi kunne gjøre. Vi fikk tilbud om å sove over hos henne. Flukten fra loppegården var i gang og klokka tolv var vi på vei bort. Alle tuk-tuk sjåførene sov så vi måtte gå. De eneste som var våkne var noen løshunder, et par kyr og noen uteliggere som skulle på do, men vi kom fram og fikk endelig sove i en loppe fri seng. Dagen etter på fikk vi nye madrasser, endelig!

Holy cow! Vi var på vei til yoga timen vår tidlig torsdags morgen, da kom en hel parade gående, mor, far, barn og tante og onkel -ku. De tok seg en god forkost i en av de store søppelbøttene som det står ”use me” på, og så egentlig ganske fornøyde ut. Noen ganger er det bra å være ku i India.

Leser en bok av Marvin Harris: Cows, Pigs, Wars and Witches- The Riddles of culture. Han snakker mye om de hellige kuene i India. Fakta på bordet: den kuen som er på bildet over er den tradisjonelle zebu kuen, den er finner man over alt i India, men den produserer langt mindre melk en våre melkekyr. Staten støtter opp om `gamlehjem for pensjonerte kuer` i de største byene. I Chennai tar politiet seg av kyr som har blitt syke og sørger for at de får den pleien og behandlingen de skal ha for å bli friske. India har faktisk mangel på okser til gårdsbruk. Kyrne i India slipper ut 700 millioner tonn med kukaker årlig. Dette blir brukt som brensel for matlagning. De fleste indiske matrettene blir lagt med ghee, som er klarnet smør. Den rene og langvarige flammen som en får ved å brenne kukakene er ideell for å lage matretter som skal stå og koke i noen timer for seg selv. Gandhi påpekte i et sitat hvordan kuene i India blir utnyttet maksimalt: ” How we bleed her to take the last drop of milk from her, how we starve her to emaciation, how ill-treat the calves, how we deprive them of their portion of milk, how crully we treat the oxen, how we castrate them, how we beat them, how we overload then.”

Over til noen mindre kryp:
Lopper, del 2: I går våknet jeg opp med 50 stikk på den venstre leggen min. Det var ikke særlig koselig. Loppene hadde forsynt seg grådig. Tydelig at ikke bug-sprayen virket (selv om vi holdt på å stryke med av den!). I dag har jeg ringt til sjefen for Maison Raja, og spurt han om ny madrass og sengetøy. Det skulle han ordne. Håper ikke det blir gjort i Indisk tid, da kan det ta en stund! Jeg kan ikke sove en natt til i loppereiret. Sukk...

Vet du hva som hendt meg i går tre små lopper danset tango i mitt hår... Jepp, det er sant, i går fant vi lopper. Ikke i håret mitt, men i senga. Det vil si vi tror det er lopper for de hoppet ganske bra da vi skulle ta dem. Æsj! Vi tok fram bug-sprayen og sprayet vilt. Noen døde, noen gjorde det ikke. Ekle små beist. Kanskje vi kan lage et loppesirkus? Temme dem og få dem til å balansere på line og sånt. Noen forslag? Vi er litt desperate!

The people of goodwill. Aruroville er en by som ligger ca 15 km utenfor Pondicherry. Byen var et resultat av en fransk dame som blir kalt ”The Mother”, hun hadde en ide om en by som kunne forene alle nasjoner. På åpningsdagen i 1968 var det representanter fra 124 land som alle la en klump med jord fra deres land i en stor urne, dette skulle symbolisere universets enhet. Den Indiske presidenten var også til stede ved åpningen, så det var ikke småtterier.

Byen ble designet av den franske arkitekten Roger Anger. Sentrum av byen består av et stort meditasjons senter kalt Matrimandir, som ligner på et romskip. Ellers er byen oppdelt i fire soner, den kulturelle, den internasjonale, den industrielle sonen, og en bosteds sone. Byens form ligner en stor konkylie eller spiral.



Det er meningen at byen skal bli så stor at den rommer 50 000 innbyggere, foreløpig bor det ca 1700 mennesker. Grunnen til at ikke Auroville har vokst seg større kommer nok mye av de strenge kravene til å kunne bosette seg der. De tar ikke inn hvem som helst. Vi fikk komme inn i byen på grunn av at en av de ansatte ved studiesenteret er født og oppvokst i byen. En mann som har vært i byen fra den ble åpnet, fortalte oss om grunntanken bak byen og hva som skjer der. Aurovillere har ikke en spesiell religion, folk kommer til byen med ulik bakgrunn og ulike religioner. Litt av prinsippene i byen er at en ikke skal eie noe (da tenker de ikke på klær og små ting), men hus og eiendom. Det tilhører Auroville by. Ellers prøver de og å få til et system hvor en ikke trenger å bruke penger. Byen strekker seg over 20 km, og det blir produsert en hel rekke økologiske varer her. Folk her jobber med det de har lyst til og brenner for.

Det var mange ting jeg ikke helt skjønte med byen, fikk ikke sett ordentlig hvordan de bor og hva de egentlig gjør når de jobber. Tenker på å reise tilbake og sove over i et av gjestehusene de har. Tror det kan bli spennende.

Det bor en yogamann rett bort i gata vår. Vi har gått forbi han mange ganger. På onsdag bestemte Maja og meg at vi ville teste det ut og fikk en time til neste dag. Torsdag morgen kl 06.30 stod vi klar på trappen. Vi gikk opp i det lille rommet som han har i andre etasje, med ca plass til fire personer maks. Kassettspilleren ble trykket på og gav ut ” aaaooommm, aaaooommm”, og yogamannen ba oss om å legge oss ned på matten. Det viste seg at timen vår skulle bli mer av en rulle på rykken/nakken time enn en hata yoga time. Vi ble skikkelig gule og blå på ryggen, men bestemte oss for å gi han en sjanse til. Kunne ikke gi opp med en gang. Neste dag viste seg å bli enda verre, da yogamannen ville ha oss til å rulle igjen spurte vi om det var noe annet vi kunne gjør isteden. Rullene ble erstattet med en merkverdig versjon av sol hilsen, som startet med en slags bakover bøy i ryggen. Vi var ikke så varme så vi prøvde å være litt forsiktige med å bøye for mye, da kom yogamannen og brakk oss bakover. Ikke særlig godt for korsryggen. Tror vi fant den mest useriøse yogamannen i byen. Det finnes mange andre yoga steder her i byen, tror vi må teste de ut før vi går tilbake dit!

Hvordan skal en te og kle seg i India? På torsdag hadde alle jentene et møte om dette på Pudja (bollywood-danseren) sin koselige cafe'. To damer, kledd i tradisjonelle sarier, holdt et lite foredrag om sariens opprinnelse og bruk. Sarien har en lang tradisjon som strekker seg tilbake flere tusen år. Den kan brukes til fest og til hverdags. Hvilket stoff, hvordan den er vevd og hvordan man bærer sarien sier noe om hvilken kaste man tilhører. Alle indere kan se dette på et blunk, og plasserer hverandre automatisk i kategorier etter kastene. Dette hører kanskje litt rart ut for oss, men vi bruker da klær for å vise identitet vi og. De to damene som holdt foredraget sa at de inderne er stolte over den kasten de har, og ville aldri prøvd å kle seg som en annen kaste. Men dette er et omdiskutert tema. Noen sosialantropologer mener at det er bare folk fra høyere kaster som ville sagt noe slikt. Et av emnene vi har i sosialantropologien går nettopp ut på forståelse av kaste systemet. Det er ganske innviklet!. Uansett er sari et plagg som blir brukt av alle damer i India. Her i sør bruker de litt mer dempede farger, jordfarger, mens i nord har de skikkelig knall farger.


Her viser en av damene som jobber på studiesenteret hvordan man tegner mønster til monogram. Indere er mye mer opptatt av å pynte rundt seg enn vi (vanligvis) er, og slike type mønster tegner alle utfor husene sine hver dag.

På studiesenteret på fredagen skulle alle ha på seg i tradisjonelle indiske klær. Vi hadde vært hos skredderen og fått sydd oss punjabier og sarier. Det var ikke bare lett å få på seg, særlig ikke for de som hadde sari. Jeg må nok skaffe meg en sari jeg og, foreløpig ble det punjabi, som er kjortel, ballongbukse og sjal.



Punjabi-jentene: Maja, Kathrine, Heike og meg.

På søndag var det tur til GinGee, som ligger ca 2 timer med buss utfor Pondi. GinGee er som en ser på bildet et fort som ligger på en fjelltopp.


Det ser gjerne ut som GinGee er en ganske liten fjell topp, og det er egentlig korrekt, men det føltes som Himalaya. I 40 varmegrader blir man egentlig sliten av å stå i ro, en blir ikke mindre sliten av å klatre opp 700 trapper. Inderne vi møtte på veien, pekte på oss og lo da vi svettet oss opp mot toppen.



På GinGee fort var det masse aper som sprang rundt i ruinene. De ble ganske frekke og etter hvert. En av apene hoppet rett på Ragnhild, slik at hun hev fra seg kjeks pakken som hun holdt i hånden. Dermed fikk han seg et fint måltid.